Ukens andakt


Her finner du siste "Ukens andakt", samt tidligere andakter for året.

7. mars 3. søndag i fastetiden: Avmakt, tro og vantro


 

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.
Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»  Mark 9,17-29

I søndagens evangelietekst møter vi en fortvilet far som kommer med sin sønn til Jesus. Sønnen er i følge teksten besatt av en ond ånd. Slik det blir beskrevet kan det se ut som at denne sønnen lever med epilepsi, og det har han gjort fra han var et lite barn. Uten medisiner og vår tids kunnskap om sykdommen, er det ikke vanskelig å forstå at faren oppsøkte hjelp. Først gikk han til disiplene. De fikk det ikke til. Til sist spør han Jesus: «om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!»

 

Når jeg leser farens bønn om hjelp, så får jeg medfølelse med ham. For hva gjør vi når det ikke finnes løsninger og avmakten tar overhånd? Selv kjenner jeg på en slik avmakt når f.eks. et av mine barn (eller andre mennesker) lider av sykdom, psykiske plager eller har blitt krenket. Ofte leter jeg etter løsninger. Ofte finnes det ingen. Igjen er jeg henvist til avmakten.  Sånn er det også i prestetjenesten. Jevnlig møter jeg knuste mennesker som lever med avmakten i hverdagen. Noen lever med den fordi de aldri får svar på hvorfor en av sine nærmeste brått døde. Andre får aldri svar på hvorfor sykdom eller krenkelser rammet akkurat dem. Hvor skal vi gå med avmakten når vonde hendelser rammer oss?

 

Kanskje kan søndagen tekst si noe om det. Umiddelbart så tenker du kanskje at jeg nå skal gi det samme svaret som Jesus ga til mannen: «Alt er mulig for den som tror.» Og slik kan alt det vonde få sin slutt – hvis du tror nok! Det skal jeg ikke. Svaret Jesus gir i dagens tekst har dessverre fått en destruktiv virkningshistorie. Det finnes mye dårlig teologi som har misbrukt utsagnet «Alt er mulig for den som tror». For poenget i denne fortellingen er ikke at alle som er syke vil bli helbredet, eller at vi som tror skal bli spart for det som er vanskelig.

 

Forskning viser at sykdom i Det nye testamentet i hovedsak blir beskrevet slik den medisinske fagkunnskapen gjorde det på Jesu tid. I antikk og jødisk medisin mente man at sykdom skyldtes demoner. Sykdom ble altså «åndeliggjort». Dette gjelder ikke bare tilstander som i søndagens tekst, men det gjaldt all sykdom – til og med feber ble forstått som at kroppen var angrepet av en ond ånd. Men burde ikke Jesus, Guds egen sønn, vite bedre, siden vi i dag vet bedre? I dag vet vi jo at sykdommer ikke har noe med åndeverdenen å gjøre. Kunne ikke Jesus funnet opp en mirakelmedisin som kunne hjulpet, ikke bare gutten i fortellingen, men alle de som fortsatt rammes av epilepsi?

 

Kanskje har dette med inkarnasjonen å gjøre? Da Gud ble menneske så måtte han overta datidens virkelighetsforståelse. Hvis Jesus ikke bare var Gud, men også et ekte menneske – ja, da måtte Jesus ta på seg samtidens forståelse av sykdom. Derfor finnes det ikke et tydelig skille i Bibelen mellom helbredelse av fysiske sykdommer og såkalte besettelser. Jesus kunne derfor ikke belære folket om epilepsi eller andre sykdommer. I stedet belærer han dem om tro. Og svaret til faren er: «Alt er mulig for den som tror».

 

Farens respons til Jesus fremstår som litt avventende, kanskje er han tvilende til det Jesus sier? Og kanskje er mannens respons til Jesus befriende for alle oss andre: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro»!

 

For meg er farens ambivalente trosbekjennelse styrkende for min egen tro.  Og jeg er glad for at fortellingen om denne faren finnes – i tre av de fire evangeliene.  

 For hvor lett er det å tro på en god Gud i en verden hvor urettferdigheten råder, der sykdom og lidelse rammer vilkårlig, hvor mennesket krenker og blir krenket? Farens trosbekjennelse – «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» –  er noe. Mange kan ikke stå inne for mer når det gjelder å tro. Og det er ikke styrken i farens tro som blir det avgjørende. For det er ikke hans hellige overbevisning som beveger Jesus. Det er nok at han kommer med sin fortvilelse, avmakt og splittethet – med sin bønn og sin tvil til Gud. Det var nok at han sa: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!». Kjære leser, dette er tro! – tro ikke at det ikke er tro!

 

Fortellingen om faren og den epileptiske sønnen er en fortelling om at uansett hvor skremmende og håpløs virkeligheten er, så er gudstroen – også den ambivalente – i seg selv en verdi, selv om denne troen ikke kan gjenopprette det som er ødelagt eller tapt, eller fjerne problemene og avmakten som er del av våre liv. Samtidig holder vi fast på troen om at Gud er nær oss i lidelsen og i vår avmakt.

 

Vi er nå ca. halvveis i fastetiden. I tidligere tider ble budet om å faste, det vil si avstå fra mat og drikke, tatt bokstavelig. Helt fram til 1800-tallet fulgte mange fastetradisjoner her i landet. I vår tid er fasten først og fremst en tid for stillhet og bønn, som forberedelse til påskehøytiden. Jeg selv prøver å sette av litt tid til å berike mitt bønneliv ved å lete etter bønner i vår kristne tradisjon. Til slutt vil jeg derfor dele tre bønner som du kan lese høyt eller i stillhet denne uka:

 

Holder du rundt meg?

Holder du rundt meg, Gud – selv når jeg bruker mine siste krefter på å holde meg sammen? Og hva om jeg ikke greier det – finnes du fremdeles i alt det som da raser sammen? Er det likevel slik at troen, håpet og kjærligheten aldri blir borte, selv om de nå kjennes lenger borte enn alt annet?

 

Jeg finner ingen ord

Jeg finner ingen ord, Herre.

Jeg kan ikke få fram noe å si.

Jeg strekker bare

armene mot deg

som et barn og gråter.

 

Aftenbønn

Herre, våk med dem som i denne natt våker og sørger.

Forbarm deg over dem som kjemper med uro og tvil,

ta de syke i din varetekt, skjenk lindring til alle som lider,

velsign de døende, omgi oss med ditt vern og gi oss din hellige fred.

 

- Harald Torgersen, fung. sokneprest Årnes

Tilbake