Ukens andakt


Her finner du siste "Ukens andakt", samt tidligere andakter for året.

18. april - 3. søndag i påsketiden: Det er makt i de foldede hender.


 

 

Vi lever i et samfunn som snakker mye om hva menneskene makter – med vitenskap og medisinsk kunnskap og ny teknologi. En kjent floskel er at det i vår tid ikke finnes problemer, i vår tid finnes det bare «utfordringer». Slik språkbruk mener jeg kan gjøre oss språkløse i møte med erfaringer og situasjoner som aldri vil kunne løses. Det finnes uløselige problemer, og følelsen de utløser kalles for avmakt. 

 

Salmen «Det er makt i de foldede hender» (Norsk salmebok nr.631) kjenner mange til. Og kanskje er det ikke så rart: På 1960-tallet var salmen en av mest ønskede sangene i Ønskekonserten i NRK radio. Og i nyere tid har Sigvart Dagsland gjort en nyinnspilling som er på et album som bærer salmens navn.

 

Hvorfor denne salmen er blitt så kjent, tror jeg handler om at den setter ord på følelsen(e) av avmakt. Forfatteren Trygve Bjerkrheim setter ord på det vi ikke får gjort noe med, de situasjonene i livet der våre hender blir hjelpeløse, «svake og små».

 

For hvor skal vi henvise mennesker som strever? Hvor skal vi gå med det som er ødelagt og som ikke ordner seg? Hvor skal vi gå når hverken legen, psykologen eller forskningen har et svar?  Hvor skal vi gå når smerten ikke går bort?

 

I prestetjenesten møter jeg mange mennesker som lever med noe som ikke ordner seg. Noen er ensomme og har ingen, andre har mistet noe(n) som var umistelig. Andre strever med livet fordi det ikke ble slik man hadde sett for seg.  Ofte kjenner jeg på følelsen av avmakt. Jeg får aldri får hjulpet dem, jeg finner ingen forløsende ord. Jo, jeg kan ta imot fortellingene, vise empati og lytte, men det er det.

 

I slike situasjoner når jeg møter både min og andres avmakt så hender det at jeg tenker på ordene fra salmen: «Det er makt i de foldede hender, i seg selv er de svak og små.» Hvorfor disse ordene dukker opp handler kanskje om at jeg tror at det bare er bønnen som har rom for vår avmakt i vår tid. Når alt annet er forsøkt, når ingen ting nytter, da er det bønnen vi står igjen med.

 

Det betyr ikke at jeg presenterer bønnen som en livsfjern quick fix. Jeg tror ikke at bønn bare løser ting her og nå. Slik er ikke livet, og slik er ikke Gud. Også Bjerkrheims salme er realistisk. Han skriver om at svaret fra Gud «drøyer» og om livet som lærer oss «tålmodets lekse». Ofte har jeg lurt på hvilket svar Bjerkheim ventet på, hvilken sorg han bar på, hva han hadde erfart som ikke ordnet seg.

 

Vi er i påsketiden. Påsken er på mange måter et drama som nettopp handler om at Gud selv – i Jesu kropp – fikk erfare avmakten. I Getsemane svetter Jesus blod fordi han er så redd for å dø, og det siste han roper før han dør på korset var «Min Gud min Gud, hvorfor har du forlatt meg»? I det oppstandelsen skjer på påskedag får korset en ny dimensjon. Avmakten ble korsfestet sammen med alle verdens lidelser. Derfor er påskens budskap også et budskap som sier at avmakten ikke har det siste ordet i våre liv. Jesu død og oppstandelse betyr derfor at vi kan gå til Gud med vår avmakt. Bønnen gir avmakten en adresse. Vi kan legge vår avmakt i Guds hender.

 

Om vi mennesker har begrenset evne til å holde ut vår egen eller andre menneskers lidelse, så har ikke Gud det. Gud tåler, Gud holder ut. Gud er trofast når mennesker svikter. Gud lider sammen med oss. «Det er makt i de foldede hender».

 

- Harald Torgersen, fung. sokneprest, Årnes

Tilbake