Ukens andakt


Her finner du siste "Ukens andakt", samt tidligere andakter for året.

21. februar - 1. søndag i fastetiden


Å vende blikket utover

 

I den tiden vi lever i er det lett å bli litt «navlebeskuende», vi lever midt i en pandemi som setter begrensninger for livene våre. Vi lever med grønne, gule og røde soner, med ringer og tall som til en hver tid sier noe om smittetrykk og strengere tiltak. Vi er mange som er slitne av usikkerhet og frykt og vi får beskjed om å holde ut, litt til, bare litt til.

Da kan det være vanskelig å huske på og å se det store bilde, at vi tross alt har sluppet lettere enn store deler av resten av verden, vi bor i et land som har ressurser og støtteordninger, de aller fleste av oss har tak over hodet, mat på bordet, varme i hus og hjem, vann i krana. Vi har et helsevesen som tar imot oss, vi kan bevege oss relativt fritt. Vi kan se lys i enden av tunellen. Det er mange andre som ikke har det sikkerhetsnettet vi har, det er mange som hver eneste dag kjemper en kamp for de mest grunnleggende behov i livet og som har fått pandemien på toppen av alle andre vanskeligheter.

Nå går vi inn i fastetiden i kirkeåret, en tid der bibeltekstene peker fremover mot påske og der Jesus forbereder vennene sine på det som skal skje, at han skal dø og oppstå. Et scenario som både er skremmende og uforståelig for vennene. De vil jo ikke at vennen deres skal dø! Jesus vil heller ikke dø, men han vet at det er hans oppdrag, det er det som må til for å åpne veien til Gud for alle. Jesus kan ikke gå utenom det som er vondt og vanskelig, han måtte stå i det selv om han gråt sine bitre tårer og var veldig redd. Og fordi han gjorde det, så kan vi alle komme til Gud, vi kan stå foran Guds ansikt sånn som det vi er med alle våre feil og mangler og likevel være tilgitt og elsket.

Men det å være tilgitt og elsket forplikter også, det forplikter å gi videre til våre medmennesker. Det forplikter oss til å løfte blikket, til å se andres lidelse og hjelpe der vi kan. Fastetiden er en god hjelp til nettopp dette, å vende blikket bort fra oss selv og ut mot andre, enten det er i vårt nærområde eller ute i den store verden.

Kirken har i mange år hatt som tradisjon å samarbeide med Kirkens Nødhjelp nettopp i fastetiden og konfirmantene våre pleier å være med fasteaksjonen der vi samler inn penger for å hjelpe mennesker med å få dekket helt basale behov, som for eksempel rent vann. En mulighet for å løfte blikket og se utover. Bønnen for første uka i fastetiden er slik;

 

Kjære Gud, takk for fastetidens

mange muligheter. Den gir rom for

både handling og refleksjon. La oss

ikke bli for selvopptatte. Hjelp oss

så vi retter blikket utover og ser de

mange som trenger din kjærlighet.

Og minn oss daglig om at det er vi

som er dine hender og føtter.

 

Husk nettopp det; vi er alle Guds hender og føtter i verden, ingen kan gjøre alt men alle kan gjøre litt og sammen kan vi gjøre mye.

God fastetid.

Tilbake