Søndagens tekster handler om nåde, velsignelse og dåp. Bærende elementer i vår tro og noen av de fineste ordene jeg vet om. Si ordene høyt for deg selv; NÅDE! VELSIGNELSE! DÅP! Hva tenker du på når du hører disse ordene?

Jeg tror vi alle trenger nåde i våre liv, for verden rundt oss kan være nådeløs. Den viser ingen nåde når den dømmer oss og våre liv. Vi får blir ofte møtt, i ord og bilder, at vi aldri er bra nok, at vi aldri strekker til, folk ser bare det negative i oss og våre liv, vi blir fortalt at vi alltid må strekke oss litt lenger, vi må endre oss. Det er slitsomt å leve i en nådeløs verden som dømmer oss hardt (og kanskje er vi vår egen hardeste dommer?) Da er ordet NÅDE godt! Vi trenger å bli vist nåde for våre ufullkomne liv. Vi trenger en å komme til med alt det vi ikke fikser, alle feilene vi gjør som får uønskede konsekvenser for oss selv og andre. Et sted vi kan legge av oss alt det som er tungt å bære i livet. For nåden handler om det vi ikke selv kan gjøre oss fortjent til. Nåde er når Gud lar lyset skinne inn i de mørkeste krokene på mørkeloftet i livet vårt uten å fordømme.  

Som prest er det å lyse VELSIGNELSEN noe av det fineste og beste jeg gjør. I velsignelsen får jeg be om at mennesker får erfare Guds fred og tilstedeværelse i livene sine uansett livssituasjon, at de får erfare at de er sett og elsket av Gud, at Guds hånd bærer gjennom livet, både i de gode dagene og i de dagene når livet er tungt og mørkt.

Og i DÅPEN møtes velsignelsen og nåden. I dåpen møtes himmel og jord, Gud og menneske, helt fysisk i dåpsvannet. Når vi får vannet på hodet i dåpen så er det som om Gud varsomt stryker oss på hodet med sin milde hånd og sier; «Du er elsket, du er mitt barn, husk at hvor enn du vandrer i livet så er du aldri alene for jeg er med deg»

Det er løftet fra Gud til oss mennesker, selv når vi mennesker kan glemme Gud og tenke at vi ikke trenger Gud i våre liv, vi klarer oss selv, Gud er irrelevant for oss, så glemmer ikke Gud oss og sitt løfte oss.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

- Lilly Lauten, sokneprest i Nes og Udenes